Om handel og jektefart i Storfjorden ca 1560 - 1870.

Bygdelaga langs Storfjorden tilhørte i verdslig sammenheng Valle skipreide og Dale skipreide.
Inndelinga av Kyst-Norge i skipreider går tilbake til middelalderen. («Så langt inn i landet som
laksen gikk.») I 1822 ble skipreide erstattet av tinglag. I 1837 vedtok Stortinget
formannskapslovene, og herred / kommune ble den minste verdslig-administrative enhet.
Valle skipreide bestod av følgende nåværende kommuner: Skodje (minus Engesetdalen som
tilhørte Grytten skipreide), Ørskog og Sykkylven (minus de 12 vestligste gardene som tilhørte
Hjørundfjord skipreide).
Dale skipreide bestod av følgende nåværende kommuner: Stordal, Norddal og Stranda.
Grovt sett var det to slags handel i det gamle sunnmørske bondesamfunnet. Først den
eldgamle byttehandelen, vare mot vare, siden handel for å skaffe kontanter. Fra 1600-tallet
økte den sistnevntes betydning og bante veien for spesialiserte handelsmenn eller
embetsmenn som dreiv med handel utenom embetspliktene sine.
Bøndene kunne handle med egenproduserte varer når det de bytta til seg, skulle brukes i
eget hushold. Kjøp og salg i større skala var et privilegium knytta til handelsborgerskap i en
kjøpstad. Hver kjøpstad (by) hadde enerett på handelen i et visst oppland rundt byen
(cirkumferens). Det var ikke alltid like klart hvor grensene gikk i Romsdals amt mellom
Bergens og Trondhjems cirkumferens, selv om Sunnmørshandelen stort sett ble kontrollert
av borgerskapet i Bergen. Fra midten av 1500-tallet sendte kjøpmennene i Bergen sine
handelsfullmektiger til Sunnmøre for å drive direkte handel med bøndene i sommerhalvåret.
Disse bergenske «utliggere» ble utover på 1600-tallet bofaste kjøpmenn og er kimen til den
privilegerte sunnmørske kremmerstand som var virksom frem til handelen ble frigitt i 1840-
åra. Rundt 1630 var det ca 60 handelsmenn med borgerskap i Bergen rundt om på
Sunnmøre.

Fjorden var viktigste «allfarvegen», og en eller flere båter fantes på alle garder. Langs fjøra
stod naustradene tett i alle bygdelag langs Storfjorden. Båtfrakt av varer inn og ut fjorden
må ha foregått så lenge det har bodd folk i fjordbygdene. Utenbygds varehandel foregikk
med båter og jekter. Jevnlig dro man til Borgund (og siden Ålesund) med færinger og
trerøringer eller større båter som tendringer og jekter – alt etter varemengden. Var været
ulagelig, kunne en slik tur ta bortimot 14 dager. Fra eldgammel tid hadde dette vært
møteplassen for alle sunnmøringer, nordfra som sørfra, fjordamann og øyamann.
For fjordamannen var trerøringen bruksbåten til disse handelsferdene ut fjorden. Om høsten
var frakta overskuddet av kjøtt og landbruksprodukt, om våren husflidsgjenstander
produsert gjennom en lang vinter. På den andre sida var ofte markedet overfylt av
jordbruksvarer om høsten med priser deretter. Om våren var prisen på matvarer høyere og
folk hadde bedre råd etter torskefisket. Slike forhold måtte fjordbøndene ta med i
beregningen når de forberedte handelsturer til Borgund / Ålesund. Kvinnfolka var og med på
disse ferdene, og for de fleste var dette den lengste reisen de gjorde og et minne for livet.
Var børen lagelig seilte de, hvis ikke måtte de ro heile vegen.
Fra Stranda ble det regnet fem «rorar» til Ålesund med følgende milepæler: Skotshalsen,
Røneset, Magerholm, Raudhammaren før siste mila til Ålesund. De kryssa Storfjorden
mellom Røneset og Magerholm. Denne stubben ble kalt «longemila» for den var drøyere
enn de andre. Møtte de sterk motvind ved Røneset, kryssa de fjorden til Tøsse og gikk inn
Dragsundet som var farbart for mindre båter ved flo sjø. (Tendringer og jekter var henvist  

til å vente på lagelig bør ut fjorden.) Det kom bro over Dragsundet i 1830-åra 

(«Den ålesundske Hovedvei»), og da måtte masta ned før de kunne passere under broa. 

Sa bar det ut Skodjestraumane og Ellingsøyfjorden i mer beskytta farvann.

I Ålesund trengte de overnatting – «lossemente». I den opprinnelige Kippervika mot Aspøvågen

 lå en haug som var omflødd på flo sjø, Vevarhaugen. På toppen av haugen sto et

kvitt hus som ble mye nytta som «hotell» av fjordfolket. Seinere med dampskipa og bygginga
av Skansekaia, overnatta de fleste i bydelen Skansen der det var flere rimelige
overnattingsplasser.
Var det mye øyafolk i Ålesund, gikk det fort å bli kvitt varene. Langt treigere gikk det dersom
det bare var byfolk å handle med. Noen ganger var det ikke annet å gjøre enn å gå til
kjøpmennene i byen, men da ble prisene lavere, eller det ble varebytte. Var det frisk sydvest
når de skulle hjem, fulgte de den samme leia inn Ellingsøyfjorden for å unngå Flisfjorden som
ikke var til å spøke med når kulingen sto kvass ut Hjørundfjorden.
Etter det kom handelsmenn i bygdelaga rundt Storfjorden fra 1850-åra, avtok disse
handelsferdene til Ålesund. Det var bare enkelte bønder med spesielle produkt som
fortsatte. For de som fòr med last av håndverksprodukt, f. eks. stoler, kunne det lønne seg å
være sin egen agent. Dette gjaldt også bønder som produserte mye geitost (Røyr, Andeberg,
Fausa o.fl.). Disse holdt frem med byferdene til århundreskiftet.
Selv om Borgund var den folkerikeste delen av Sunnmøre, var det et for lite samfunn til å
motta hele produksjonsoverskuddet fra fjordfolket, og det årlige Romsdalsmarkedet på
Devold om høsten var av mindre viktighet for bøndene i Storfjorden. Mesteparten av
årsoverskuddet fra Storfjorden ble omsatt i Trondheim og Bergen der prisene var bedre. Til
frakt av varene ble det brukt jekter og tendringer.
Ifølge en bevart oversikt over skipsskatten fra Sunnmøre i 1563 er 34 jekter hjemmehørende
på Sunnmøre. Jektefarten herifra var betydelig større enn fra Romsdal og Nordmøre.
Sunnmørsjektene fraktet produksjonsoverskuddet av fisk og ulike landmannsprodukter
(kjøtt, talg, smør, skinn, huder, nøtter, båndstaker, tjære, etc.) til byene (Bergen og
Trondhjem, Kristiansund fra 1742). Tilbake til Sunnmøre fraktet de importerte vareslag som
allmuen hadde behov for. Det viktigste var uten tvil salt som bøndene trengte til
konservering av både kjøtt og fisk. Dessuten stry og hamp til tauverk og fiskeutstyr, og lerret,
lin og andre tekstilvarer. Andre viktige varer var malt, brennevin og tobakk.
Jekta som fartøytype er en fellesnorsk konstruksjon, utviklet gjennom århundrer til seilas
opp og ned langs norskekysten og inn og ut av vestlandsfjordene. Sunnmørsjektene kunne
ha sine små særdrag i byggemåten, men var i det store og hele som andre jekter i fart langs
norskekysten. Mange av jektene på Sunnmøre var dessuten bygd andre steder i landet, som
f.eks. i Nordland, Nordfjord og Hardanger.
Begrepet jekt dukker opp i skriftlige kilder på Sunnmøre i 1520-årene. At fartøytypen har
røtter i middelalderens knarr og er påvirka av hansaens kogg, er ikke utenkelig. Navnet er
muligens avledet av det hollandske yacht. I nesten 400 år var det betegnelsen på et seilende
fraktefartøy som hadde følgende kjennetegn:
Skrog: Klinkbygget, uten dekk, med et lite halvdekk forut (plitten) og en oppbygd veng
(kahytt) i akterskipet. Høyt stevntre og utenpåhengende ror på akterspeilet med
rorkult på vengtaket. Løse flaker til å dekke over lasten.
Rigg: Pålemast med tverrliggende rå. Doble forstag + varierende antall sidevant til å stive
av masta.

Jekt med råseglet oppe og med høgreist forstavn.

Seil: Ett rektangulært råseil (skumfarseilet). I underkant av dette gjerne 3-4 løse
seilstykker (bonetter) som kunne fjernes ved økende vindstyrke, eller dersom lasten
(farmen) gikk høyt opp på masta. Større jekter hadde gjerne toppseil på egen rå over
det store råseilet.
Jekta var særlig egnet til å frakte voluminøs last med forholdsvis lav vekt (f. eks. tørrfisk).
Trass i en drektig skrogform var jekta en god unnavindseiler. Men å krysse mot vinden med
det store råseilet var vanskelig. Jektene lå i havn når vinden var kontrari. Tid hadde man nok
av. Småjekter mindre enn 8-10 lester (1 lest = 12 tønner) ble gjerne kalt «båt» eller
«tendring», men grensene mellom jekt og tendring er uklare og flytende.
Rundt 1760 fantes det omtrent 60 jekter på Sunnmøre. Om tendringene er medregnet, vet vi
ikke. Av disse var ca 20 eid av bønder. De fleste av jektene gikk i bergensfart, gjerne 3 ganger
i året. I bygdene i indre fjordstrøk var «trandemsfarta» den viktigste, men også herifra dro
jekter årlig til Bergen. De vanligste varene fra Trondheim var kvernsteiner (fra Selbu), salt,
korn, erter, stry, humle, tobakk og brennevin.
Svikten i fiskeria på slutten av 1700-tallet gjorde at det var nedgang i jektefarten, spesielt på
Bergen. Napoleonskrigene og nødsåra rundt 1814 forsterket nedgangen ytterligere. Først fra
1820-åra begynte en forsiktig oppgang. I 1854 var ca 50 jekter fortsatt hjemmehørende på
Sunnmøre, av disse var 25 bondejekter, der ca halvparten var hjemmehørende i Storfjorden.
Rundt kyndelsmesse (2. februar) gjorde «trandemsfararane» seg klare til å dra. En slik tur tok
fra fire til sju uker. Til Bergen reiste man mellom våronn og slåttonn. I Vollvika utenfor Skotet
var fast liggeplass for jektene fra Sunnylven og Geiranger på veg ut fjorden.
Jektekarene var både handelsmenn og dugelige sjøfolk. Skulle reisene lønne seg, måtte de
ha noe å frakte begge veier. Handelen var gjerne tredelt: For det første måtte de kjøpe inn
varer som skulle omsettes i Bergen eller Trondheim. Det andre var å kjøpe inn varer i disse
byene som alle hjemme hadde bruk for, og det tredje var å utføre spesielle oppdrag for de
som var hjemme. Det kunne være innkjøp av spesielle ting, eller andre ærend enn handel.
I god tid før avreise fòr jektekarene rundt om i bygda og kjøpte opp eller bestilte varer til
turen. Som regel betalte de håndpenger ved bestilling og resten når de kom tilbake.
Avreisedagen var nærmest en festdag. Kvinnfolk kom i flokk og følge med gaver til
jektekarene, særlig matvarer. Til hver gave knytta det seg en baktanke om vederlag. Og de
som tok mot merka seg hvem som ga, og hva de ga.
I motsetning til andre bygdelag langs Storfjorden ser det ut som Stranda-jektene fòr oftere til
Bergen enn til Trondheim uten at det blir sagt noe om hvorfor det var slik. Men uansett
reisemål kunne markedet og etterspørselen variere. Ole Iver Røyr (f. 1850) dreiv
bergenshandel i 1870-åra. Mellom annet hadde han et parti gammelost med, men ingen ville
kjøpe. Gammelosten var for fersk, mente de, det var ikke kommet makk i han. Men en
stordaling i jektelaget visste råd, han hadde med seg et lass geiteskinn. Om kvelden rista han
noen geiteskinn over ostekista hans «Oliver». Dagen etter gikk gammelosten unna «som
’akka møkk».
Verre gikk det med et jektelag i slutten av 1860-åra der Peter Karlson Engeset-Giskehaug (f.
1842) var med. Bergensmarkedet var kolsvart og karene tenkte å prøve seg lengre sør. Men
heller ikke i Stavanger ble de kvitt varene. Så karene seilte jekta rund Jæren og stoppa ikke
før de kom til Kristiansand. Der ble de endelig tom for lasten. Dette var nok den lengste
jekteferda fra Stranda noen gang.

«Flora» skal ha vært den siste strandajekta. Hvilket år den ble vraka vet vi ikke, men da en av
eierne, Ola Kjølås, satte opp ny løe i Bernplassen på Hauane i 1868, ble vengveggen fra
«Flora» brukt til trofjøler. Løa står i dag på Sunnmøre Museum i Borgundgavlen.
De fleste jektene i Storfjorden var sannsynligvis bygd på Sunnmøre, og etter folketradisjonen
ble det bygd jekter både i Dalsbygda, i Vika (Fjøra), i Sunnylven, på Stranda og
Stordalsholmen, i Skodje og i Sykkylven.
Jektefarten fra bygdelag langs Storfjorden døde bort i 1870-åra. Kystrutefarten med
dampskip hadde tatt seg opp, samtidig som handelsmennene i Ålesund holdt større
varelager til så lave priser at det ikke lenger lønte seg å hente varer i Bergen eller Trondheim.
Kilder: Fylkeshistoria for Møre og Romsdal bind 1-2, bygdebøkene for Sykkylven, Skodje, Ørskog, Stordal,
Stranda, Norddal, Sunnylven og Geiranger.