av Carl A. Hoel

frå  «Gamle minner om Svundne tider  i Valldal».

 

Det siste fartøi som er bygget i Valldal er «Myreåtringen». Men merkelig nok blev også da de gamle byggeregler fulgt. Professor Gustavson hadde rett da han sa i et foredrag: «Sunnmørsåtringen er en del beslektet med vikingskipene i sine byggeformer.»

Når Myreåtringen skulde bygges, da brukte man årevis til å ferdes i skog og mark for å finne rettvokset materiale til de forskjellige bruk. All material i åtringen skulde ha en sådan facon og være vokset slik at det hadde treets fulle styrke. Når tilstrekkelig av materialer var innsamlet og tørt, da først skulde opbygningen begynde. Den foregikk i et skur der var utvidet til bruk for anledningen. Da kjølen skulde legges og stevnene reises var det et meget nøiaktigt arbeide. Stevnene skulde reises efter lodd, som bestod i en hampetråd med en passende sten festet i enden, og når spanteneskulde festes til kjølen fikk åtringen sin facon som med sin form i sine bøininger til hver side og sin nøiaktighet lignet en koppersmeds arbeide. De gamle viste godt ar et fartøi var avhengig et nøiaktigt arbeid, såvel i sjøgang, under seil, som under fremdrift med årene. De aller fleste sammensetninger blev der brukt trenagler til. De gamle sa at jernbolter ikke egnet seg til å holde bjelker sammen. Og sIår man en jernbolt inn i en tømret stuevegg, går det ikke mange år før veggen gråter, ti en rusten stripe kommer til syne fra jernbolten og nedover veggen, og tar man så bolten ut efter noen år, da blir man var at en process har foregått og at bolten har mistet noget av sin tykkelse. Derfor var det at de gamle brukte trenagler til sine sammensetninger.

Når de eldre foretok seg noget arbeide gikk de ikke til kjøpmannen for å kjøpe spiker, bolter eller skruer, de hadde andre utveier så arbeidet kunde utføres uten å kjøpe noe. Heller ikke verktøi, det laget de selv. Derfor kunde man i gamle dager se i et arbeidrum mange forskjellige sorter verktøi være opstillet i et feste på veggen, opsatt efter rang og facon. Den største naver - som var heimesmidd - var hjulnaveren. Den bruktes til treåsene som alle hjulredskaper da hadde. De andre navere var selvfølgelig også heimesmidd. Husnavere var det tre forskjellige stykker av med små avvikelser i størrelsen. Kjeipenaver var der også flere størrelser av, og disse blev meget brukt når åtringen skulde bygges. Økser var der flere stykker av, og den viktigste var rydslebilen som alltid bruktes når et stykke tømmer skulde hugges rett. Skogsøksen var smal med langt skaft og håndbilen bruktes ved bygning av huse. Dessforuten var der en flerhet av annet verktøi til allsidig bruk. I denne forbindelse kan nevnes at gamlekarene smidde både ljå og sigder, hver på sin gård og efter gårdens behov. I vår tid vilde man vanskelig være tjent med det primitive verktøi som de eldre brukte. Men det later til at de gamle var rene kunstnere, hvilket også deres arbeide vidner om.

Det var han Gunnar som var byggmester og som bekostet Myreåtringen. Det gikk årevis for å få den ferdig, og tillike lang tid for å hugge og ry all materialen som tiltrengtes. Av verktøi  som en brukte til innvendig arbeide kan nevnes: Borsvingen som var lavet av tre og hadde flere forskjellige trehylser hvor de forskjellige små bore var festet. Hylsteret kunde hurtigt skiftes efter borstørrelsen som trengtes. Passeren var også av tre med jernstifter i nederste ender, og gjennem passerens ben gikk en trebøile så den kunde stilles på et bestemt punkt. Fotpasseren var også av tre med jernstifter som den dreiedes på og en kile som satte den fast på den lange arm så et bestemt mål kunde taes.

Gunnar Myren var meget allsidig, og han var også særdeles flink til å sette gårdskverner istand. I den eldre tid hadde alle gårdbrukere kvem, og alt mel som bruktes i hjemmet var malet på gårdskvernen som derfor var et viktigt ledd i gårdsfolkets eksistens. Gunnar har laget 103 kvernkaller, smidjet beslaget og tilhugget nedlagsrennene på en sådan måte at kallen fikk den hete nytten av vannstrømmen. Det var en fryd for øiet og se hvordan vannet lekte sig med kvernkallen, som hadde sitt bestemte mål efter kvernens størrelse. Gunnar skulde også være felemaker og tillike spillemann, så hans gård blev et samlingsted for ungdommen i grannelaget.

Der kunde bli fremdraget meget som viser at flere her i dalen har efterlatt sig beviser i sitt arbeide som har kunstpreg, men dette må nu utestå i denne forbindelse. Det meste av det våre forfedre har utført er solgt og sendt fra dalen, eller nedrevet og tilintetgjort på en brutal måte. Kun vår kirke står igjen til bevis på flinke og kunstferdige håndtverkere. Det ytre av kirkens utseende har ingen ennu våget å forandre, og kirken er oppbygget av folket her. Man må lete lenge her på Sunnmøre for å finne så vakre kirker, og man har tegninger som beviser hvem der har vært dens håndverkere.

Når Myreåtringen var kommet så langt i sin opbygning, blev det hentet furerøtter hjem fra marken, og av røtterne blev der brendt tiære. For å tjærebre åtringen utvendig og innvendig brukte man tre tønner tjære. Det var et verdifultt arbeide, så bræingen måtte utføres av kyndige folk. Hvis der var godt gjort hadde det stor innflydelse på båten, såvel under seil som under fremdrift med årer, den gikk lettere i vannet og tillike virker det som demper i sjøgang, og bræingen hadde også mange andre fordeler.

Når masten skulde lages blev størrelsen utregnet efter båtens drektighet. Det var en opgave som vanskelig kunde regnes ad primitive veier, men de eldre har løst mange opgaver som har vakt opmerksomhet. På samme måte blev også seilene tilskåret. De skulde være således at de liksom lettet båten i sjø og uveir. Den samme utregningsmåte blev brukt når størrelsen på årene skulde bestemmes. Disse fremgangsmåter som de gamle brukte for å regne ut størrelse av mast, seil og årer var en hemmelighet som jeg ikke har fått noen oplysning om, og fremgangsmåten vet neppe noen nulevende mer. Alt er gått i graven med de gamle, og få har interesse av å vite arbeidsmetodene våre forfædre brukte.

For å få seil og tauverk istand, så foregikk dette på samme måte med Myreåtringen som med Vikaskuten. Det var grannelag der hjalp til så det solide utstyr til åtringen kom istand, med seil og taugverk. Ingen ting skulde mangle. Alt der tilhørte åtringen i full seilbar stand skulde giøres færdig på gården førenn den blev bragt til sjøen. Der skulde være styre og styr-vole, og øsekar skulde der være tre av. Frostnaver hørte også til båten. «Frostnaveren» var den dårligste av alle husnavrene, og der hørte et stykke bjerketre til, et som var godt tørret.  Torskefiske skulde åtringen brukes til i februar måned, milevis til havs utenfor Ålesund. Grunnet de lange veie lå ofte fiskebåtene ute på fiskeplassen om natten når det var godt veir. Mannskapet lå da under seilet om natten uten andre klær enn de de gikk og stod i. Da hendte det ofte at en eller annen av mannskapet begynte å fryse, og når man ikke med rimelighet kunde overvinne frosten måtte man ta den medbrakte husnaver og bore hull i det hårde tørre bjerkestykke, inntil mann på den måte fikk varmen i kroppen. Av den handling er navnet frostnaver kommet, og det er blitt til et munnheld når nogen fryser: «Din frostnavar.»

Når åtringen var fullt færdig blev der sendt bud i grannelaget om man vilde være med å drage åtringen ned til sjøen. Der var en veilengde på ca. 15. kilometer, og arbeidet foregikk ved juletider når tiden ikke var kostbar. Da dagen kom da åtringen skulde trekkes ned til sjøen, møtte karene i grannelaget mannsterke, ti der måtte mange til, både folk og hester, til dette møisommelige arbeide. En tønne av juleølet var lagt inn i båten og rikelig med mat og spekekjøtt. Åtringen kom til Sylte som til en fest. Mange sluttet seg til denne enestående ferd, så hjelpende hender stod rede ved hver gård på turen nedover. Gunnar var selv høvedsmann på båten, og antagelig er det få fiskere eller skippere som har bygget sin egen skute.

Ingen vet å fortelle om noe uheld med Myreåtringen på dens mange og lange reiser. Det er ti mil fra Valtdal ril Ålesund, og sidn noen mil til havs for å komme ur på rette fiskeplass, så opgavene var store. Men i hine dagar var det mange på disse kanter som reiste i åpen båt fra sine hjem med varer tit Ålesund. Slike reiser foregikk både vinter og sommer. Hvis stenene langs den milelange strand kunne tale, vil de fortelle om den eller hin ferdabåt som forliste med tap av folk, båt og last. Hjemmet de reiste fra blev fattigere, ved sørgebudskapet, mens ferden var tenkt til å skulle gi gevinst. - Er der nogen annen der setter livet til for å bringe varer til Ålesund? – Men reisene i åpne båter til Ålesund tok av når hjulbåtene kom. Frakten til byen var da en ort eller 80 øre. Da kunde den reisende mann stå og betrakte dampmaskinen på turen til byen og i begeistring utbryte: «Ser du Petter, hvordan orta vår arbeider?»

Mange en blank spesidaler hadde Gunnar med hjem fra byen i den tid han drev fiske i sin selvbyggede båt. Mannskapet han hadde med var fra grannelaget og var altid de samme. Disse menn har fortalt om de mange oplevelser man hadde på Myreåtringen i de mange år. Og meget av det de der oplevet blev til utvikling i snarrådighet og gløgghet som senere i livet kom til nytte.

Gunnar hadde ikke gått på teknisk skole for å lære byggekunsten, og ei heller hadde han lært navigasjon for å finne frem når man var flere mil til havs i snetykke og storm om natten, men i naturens skole hadde Gunnar gått. I mark og skog og fjell hadde han lært de mange krevende egenskaper som bidrog til utvikling og selvtillit.

Myreåtringen er den siste farkost som er bygget her, og som man kunde ferdes ute på havet med. Ingen båt er senere bygget i Valldal av den størrelse og så langt oppe i dalen.

 

I denne oplyste tid, da alle har lest og leser historier, og har kjennskap til mange folkeslags historie, deres seder og skikke, i denne tid er det få som har noe å fortelle om den slekt og det folk man selv er nedstammet fra, og ei heller som vet noe om sine eller våre bedsteforeldres liv og virke. Ja, måskje når far og mor er døde, da er også deres innsats død, så neppe noen kan fortelle om våre flittige og strevsomme foreldre. Alt fulgte med i graven sammen med den døde. Ingen mundtlig overføring eller nedskrivning. Alt gikk tapt, og muligens også våre foreldres grave. Ikke engang de er vernet om.

«Når man skal legge sine ben

blandt torv og sten,

hvem vil vår søvn da bryte?»

 

Vem om deres minne. - Det er en påminnelse til oss alle, om hvad vi har forsømt, det som vi alle gjerne vilde rette på i en beleilig tid, slik at våre foreldres minne kan bevares på beste måte. Vi vil gi den kommende slekt oppmuntring og beklage hvad vi har forsømt. Når det gjelder våre besteforeldre og våre foreldres tid og minne, da tier alle. Ikke engang en lærer i skolen forteller barna noe om våte forfædres sæder og skikker. Man kan neppe nevne et navn og ikke en begivenhet om utvikling og bebyggelse i vårt dalføre angående den eldre tid. AIt er blitt forhistorisk, og vil altid vedblive å være lukket for oss.

Hvis de gamle gjenstande var bevaret, så kunde våre forfædres arbeide forklare meget om deres opfatning og om deres evner, men alt er solgt og tilintetgjort. Husene er nedrevet, og intet er tilbake som beviser hvad våre forfædre har utført her i dalen.

 

Hør tidenes foss det gamle kvad

en røst fra slektenes kilder

om fædrenes grunnsten hvor den var

hvor strømmene sakte rinner.

Fra røkstuens hall et evig kvad

som binder oss til de minner.

 

*

Høvlebenken var min skolepult

fra land til land den har mig fulgt,

ti møbelkunsten min lærer var

til kongeborg mitt arbeid bar

som i toner arbeidet priser

med bærende beviser.

 

Oslo den 15/8 1939

 

Undertegnede har arbeidet sammen med Carl A. Hoel både i Oslo og i utlandet og vet at Hoel har arbeidet som møbelsnikkersvenn i utlandet, Kjøbenhavn, Berlin, Paris og London og i flere år drevet sin egen forretning i Oslo. I sin bedagede alder flyttet Hoet til Valldal til sin fødebygd.

Mrt. Haraldstad, snekkermester. 

Artikkelen stod i Norddal Mållags årbok 2002